Jeg har den glede av å møte mange arbeidstakere som er ute av det ordinære arbeidslivet.
Vi er en bedrift som samarbeider med ulike tilretteleggingsbedrifter, slik at arbeidstakere kan prøve ut ulike oppgaver, arbeidspreferanser og egne styrker. Målsettingen er å få fast arbeid hos Styre og Ledelse AS eller i andre bedrifter.
Blant de arbeidsløse er det mange flotte personer. I dagens samfunn er et ikke enkelt å være i et arbeidsliv i 40 år uten å være utsatt for et eller annet langvarig psykisk eller fysisk. I tillegg så har bedrifter høy omorganiseringstakt hvor livslangt arbeidsforhold er sjeldnere enn oppsigelser.
Mange arbeidsløse gjør en imponerende innsats for å komme tilbake til arbeidslivet.
På den annen side har vi enkelte som gir seg lett, også. Vi har hatt arbeidstakere som ikke klarer å stå opp morgenen, når fremmøtetidspunkt er kl 1200, personer som ikke kommer grunnet for mange private avtaler, eller 100 % av arbeidstiden brukes på sosiale medier. Summa summarum – ingen ansettelsesavtale oppnås
Hva skjer da med personenes økonomiske private forpliktelser? Er det så, at man egentlig ikke må jobbe i dagens samfunn for de som ikke vil? Og hvordan få skilt mellom helseutfordringer og viljen til å jobbe! Det er spørsmål jeg virkelig lurer på etter disse erfaringene!
